Vi dro hjemmefra rundt kvart over 8, og ankom sykehuset og ble "sjekket inn" klokken 09:00. Jeg var lettet, for på telefon med jordmor sa hun at de kun hadde to andre inne, så de kunne ta seg veldig godt av meg og mine. Begge damene som var inne hadde fått sine små, så det var kun min fødsel som var hovedsak for dagen. To pauser måtte jeg ha før vi nådde helt inn til avdelingen. "Ska vi ta heisen?" spurte mamma, men ikke svart'n tenkte jeg! Aktivitet er viktig og en god trigger på fødsel, så jeg jogget vel mer eller mindre opp trappene, til tross visse ubehageligheter.

 

 

Vi ble tatt godt i mot av ei frodig svensk dame med briller og et varmende smil. Hun geleidet oss inn på Fødestue 2, den største heldigvis, og vi fikk satt fra oss vesker og bagger og gjort oss litt kjent med hverandre. Jeg ble satt på ctg med en gang, og hun skulle ikke få slått den på før en ri åpenbarte seg. "Oj oj, her hender det saker!" sa jordmora og lo. Vi lo alle sammen! Der skulle jeg altså ligge i rundt 30 minutter og bare vente på at jordmora skulle komme tilbake. Enda glad jeg hadde Kristian og mamma der, utålmodig som jeg er!

 

 

Når ctg-undersøkelsen var ferdig var det tid for å undersøke underetasjen. Det var vel noe av det som var mest spennende! Latexhansker, "lube" og slipp and slide, her var det til min lille skuffelse bare to cm åpning. Vel, jeg hadde i allefall rett om at det faktisk var åpningsrier jeg hadde kvelden/natten i forveien! Jordmora syns hun så litt skuffelse i øynene mine, så hun gjorde likså greit et lite inngrep for å få fart på sakene. Hun "tøyde strikken", altså livmoråpningen, for at den skulle mykes opp. Den var tydeligvis enda litt hard, men det skulle svenska få endret på. Vondt var svarten meg det og! Fikk beskjed om at jeg kunne komme til å blø en del etter det, og det gjorde jeg også. Klokken var ikke mye, begynte vel å nærme seg ti-tiden, så hun sa at vi kunne dra hjem å slappe av i stedet, for dette ville nok ta en stund. Kristian sin familie bor på Stokmarknes, så det var heldigvis kort vei til "hjem".

 

Formen var enda strålende fin, bortsett fra riene som kom i ganske så jevne tak. Siden det ble så lite søvn om natten la jeg meg på sofaen i håp om å få sovet bare litt, men det lot seg enkelt og greit ikke gjøre. Riene kom slik at jeg akkurat ikke rakk å duppe av, men at jeg heller ble liggende å irritere meg over det. Svigers var på tur hjem fra et mc-treff de hadde vært på den helgen, så vi var alene i huset, jeg, Kristian og mamma. Jeg følte plutselig et gufs over hele kroppen, som når man har influensa, og ble bare liggende å fryse. Så Kristian var en engel å fikk meg på tanken om det å gå i dusjen! Så i sikkert nærmere en halvtime sto vi å tømte svigers sin varmtvannstank, men til mitt forsvar var det en utrolig god lindring på smertene som kom som følge av riene. Stakkars kjæresten min, sto å masserte ryggen min mens jeg stjal alt vannet. Han påsto han fikk vann på seg han og, men samvittigheten min sa så klart noe helt annet. Mamma synes det var morsomt at til og med i den situasjonen tenkte jeg mer på han enn meg selv.

 

 

Ut av dusjen, og rett i ei ri. Fikk så vidt på meg klærne, plutselig var magen så veldig stor og tung! Kristian ble igjen massør for et øyeblikk, så gikk vi ut i stuen igjen til mamma. Hun lå så fint på sofaen og så Mr. & Mrs. Smith og siklet etter Brad Pitt. Jeg var bestemt på at jeg skulle være mest mulig i bevegelse under riene så lenge jeg klarte, så jeg gikk frem og tilbake mellom stua og kjøkkenet mens de andre slappet av. Noen pit-stops ble det, helst ved stolene til spisebordet. De skulle vise seg å være utrolig gode å lene seg på! Svigers har noen herlige god-stoler, og jeg bomset ned i en av dem, for jeg orket ikke sprade rundt når foreldrene til Kristian kom hjem. De var riktig nok ikke kommet enda, men det virket riktig å slappe litt av.

 

Kjæresten kom meg til unsetning, og tilbydde seg å gi meg fotmassasje. "Du er villig til å gjøre hva sa du?!" Jeg var sjokkert.. Kristian som hater føtter, ikke takler dem, han som gjerne brekker seg om han ser fæle tær, fant frem lotion og begynte å gni de slitne fotene mine som en profesjonell. Noe så deilig! Jeg kjente uheldigvis en snikende kvalme komme, så han måtte hente ei bøtte som jeg kunne ha stående ved siden stolen. Plutselig kom svigers hjem! Det ble en kjapp update på hva de hadde gjort, hvordan det hadde gått med oss, hvordan det gikk der og da, selv om jeg ikke fikk med meg det helt store. Riene var blitt sterkere, men var fremdeles ikke så veldig hyppige. Mener å huske jeg fikk gode klemmer, før vi så på klokken.

 

Klokka viste ca 11:45, og det var da på tide å dra tilbake til sykehuset. Vi kunne sikkert vært hjemme lengre, men jordmora ønsket at vi skulle komme igjen i tolv-tiden for en ny sjekk. Fikk pakket i bilen, og dro av gårde. Jeg tror ikke mamma har fått så mye kjeft for kjøringen sin før som hun fikk da! Veien ut fra svigers sitt hus er noe humpete og hullete, og mamma gjorde den store "feilen" å prøve å forte seg ut derfra midt i en ri, men det gikk ikke helt som planlagt. Det kjentes rett og slett ut som lille Nuppa brukte livmoren min som trampoline. Ikke godt med andre ord! Dårlig samvittighet fikk jeg for det også, og følte tårene presse på der mamma satt med skyld i øynene og kjørte i 30 km/t mot sykehuset. Rien varte i mine øyne veldig lenge, så når det taket ga seg var det klampen i bånn så vi skulle rekke frem uten enda en bil-ri! Det klarte vi på sett og vis, med en gang vi stoppet utenfor sykehuset kom den neste. En liten pause før vi gikk opp på avdelingen igjen.

 

 På nytt ble vi møtt av den samme frodige dama med det store gliset. "Hur mår ni?" spurte hun, og rett som det var måtte jeg si det kjentes. Inn på fødestue 2, så snakket vi litt om hva vi ville gjøre fremover. Hun var selv stor fan av badekaret, og rådet meg sterkt til å prøve det. Det skulle visst gjøre underverker for smertene! Jada, jeg hadde blitt rådet av ei venninne om å i det minste prøve ut badekaret, for det gjorde henne veldig godt. Vi hadde en liten sjekk før det bar i karet. Nå var det 4-5 cm, så det var ganske riktig i følge "sayingen", at man som førstegangsfødende får ca en cm åpning for hver time. Jordmora sa også at nedentil var "strikken" mye mykere, og at alt så bra ut.

 

Jeg satt meg i nettoen i badekaret, med ei jordmor, en barnepleier, Kristian og mamma i rommet. Fikk ha en overdel på meg frem til vannet rakk høyt nok opp. Grunnen til at jeg gikk i et tomt badekar var at det er et ganske spesielt kar de har på fødeavdelingen. Man må sette seg inn i det og så fylle opp, for det er dør på det som man må bruke for å komme seg oppi. Det er også en slags "flush" på det, ganske likt et toalett. Så om for eksempel vannet skulle gå i karet, eller annet skjer og man må fort ut av det, så flusher man ut alt vannet, enkelt og greit! Det kan så klart også tømmes på vanlig vis, helt science fiction er det heller ikke.

 

 

De hadde rett, badekaret var herlig! Mens jeg satt der kom Therese og Thea innom for å hilse på, Thea hadde visst skreket og bare ville dra til "Titt og Tara", altså Kristian og meg. Veldig koselig, og heldigvis lettet vannet litt på trykket for riene, så man var så godt som helt våken under besøket. Når de dro var det tid for mating! Ja, faktisk. Kristian matet meg med en eller to bananer mens jeg satt der, og jeg fikk saft også for å holde blodsukkeret oppe. Med det og en kald klut på pannen var alt greit, selv om riene stadig ble kraftigere.

 

Satt i rundt en og en halv time og svettet i badekaret, og stakkars Kristian ble nesten syk av å være i samme rom. Varmt som det var i karet, måtte jeg ha alt rundt meg kaldt! Så vinduene sto på full måkking og fylte rommet med kald luft, og der satt frøken ego og i grunn bare syns synd på kjæresten sin som måtte sitte med ytterjakke på seg inne. Heldigvis for hans del fikk jeg evig nok av badekaret. Opp og hopp, her måtte jeg bare ut! Det ble alt for varmt, og jeg kunne fort blitt ordentlig kvalm om jeg måtte ha vært oppi noe lengre. Uheldigvis kom det ei ri akkurat i det vannet hadde sunket nedenfor mageområdet, og da ble plutselig smertene litt verre. Det varme vannet gjorde godt på magen, men nå måtte pusteteknikken jeg hadde øvet på komme til nytte. Det gjorde den også, og jeg innså at her var det bare å fokusere alt på pustingen fremover!

 

 Vel ute av karet ble det ny fancy bekledning, sykehus-kjole og bleie! Ikke direkte bleie så klart, men de som har født forstår hva jeg mener. Nå fikk jeg ligge litt, slappe av og innhente meg, før de satte i gang en ny undersøkelse. "Har ni mycket avføring?" spurte svenska. Så fryktelig så rett fram vi var her da, tenkte jeg og lo litt for meg selv. Nei, ikke som jeg vet om, svarte jeg litt undrende. Har du hørt om klyster? spurte hun, og der ble jeg påminnet noe jeg faktisk hadde tenkt mye på dagene før termin. Dette hadde jeg lest en del om, forhørt meg om, og jeg hadde i grunn bestemt meg på forhånd om at dette skulle prøves ut, for hvem ønsker vel å ha noe kommende ut av begge åpningene når man føder? I mine ører fristet det svært lite.

 

 

Vi ble enige om at jeg skulle få det, og det som da skjedde var at ei lita sprøyte med ei spesiell væske ble inseminert i rektum, og jeg måtte knipe igjen så lenge jeg klarte. Det var faktisk litt vondt å få denne væsken, og det var flaut også. Kristian satt i rommet sammen med meg da jeg fikk sprøyten, og når det var på tide for litt bommelom måtte jeg bare jage han ut på gangen. Toalettet er delt for fødestue 1 og 2, og dørene som separerer rommene er så tynne at jeg ville virkelig ikke følt meg vel om min kjære skulle høre meg der inne. Noe som kanskje sier seg selv! Uansett, det ble en vond opplevelse, da jeg ble sittende der med rier samtidig som man skulle tømmes. Likevel anbefaler jeg dette, jeg ble så utrolig mye mindre anspent. Det å tømme ryggen gjør vel godt for alle, men i den situasjonen er det ekstra greit! Trenger ikke tenke på å "gjøre i buksa" under pressriene, og det var generelt godt å slippe ekstravekt i bakrommet.

 

 Etter den mindre hyggelige opplevelsen skulle jeg få prøve ut noe nytt! Da jeg kom tilbake på rommet var det plassert en svær aerobic-ball og en sacco-sekk ved sengen. Jeg så for meg grusomme sprett avgårde i gangene etterhvert som lystgassen ville komme inn i bildet, men heldigvis sto ikke formen helt til. Nå var klokken nådd vaktskifte, og jammen fikk jeg ikke enda ei svensk jordmor. Nå var det ei mørk lita dame, egentlig en liten spirrevipp i forhold til hun forje. Jeg var allerede plassert på aerobic-ballen da jeg skulle hilse på henne, og jeg ga fort uttrykk til mamma om at henne likte jeg virkelig ikke! Jeg syns hun var fæl til å begynne med, ikke husker jeg hvorfor. Jeg satt som sagt på ballen foran sengen, og oppå sengen lå det en stor sacco-sekk som jeg støttet meg til. Kristian satt bak meg og masserte korsryggen, snille kjæresten min. 

 

Det var ikke noe for meg, så det bar opp i sengen igjen. Der var det derimot veldig godt å ligge, spesielt med sacco-sekken under føttene så de fikk ligge høyt. Ny ctg skulle jeg også gjennom, så jordmora fikk en liten update på hvor jeg lå an. Etterhvert som undersøkelsen gikk unna fikk jeg pratet mye med den nye svenska, og jeg merket at jeg hadde nok vært litt kjapp med å dømme henne. Hun virket kjempe hyggelig, og jeg likte fremgangsmåten hennes ved det hele. Vi snakket om lystgass, og at det snart ville være mulighet for å prøve ut den. Etter noen rier og et besøk på toaletten oppdaget jeg et surrende lyd inne på fødestuen, og jeg fikk øye på en rar sak som lå på sengen min. En maske!

 

Hva som skjedde videre på dette tidspunktet er litt blurry, men jeg vet i allefall grunnen. Lystgassen ble prøvd ut, med god veiledning fra jordmor. Hun sa det ville ta rundt fem rier før gassen fikk sin fulle virkning, og det kunne virke ganske så rett. Om jeg husker rett, skulle man gjøre følgende; Når man kjenner en ri komme, skulle man innhalere gassen, med masken helt tett til ansiktet. Gassen man innhalerte skulle pustes ut igjen i masken. Man skulle puste dypt og rolig, helt til rien slapp tak. Å du deilige gass, hvilken herlig nytte du var for meg!

 

 

Som bildet viser, gassen var gledelig. Likevel, av og til kunne den tulle kraftig med meg. På et punkt sa jeg ganske så bestemt til mamma og Kristian; Æ veit det e lystgassen som snakka, men inni hodet mitt blir det rett at alle høres ut som smurfene når di snakka! Æ veit at dåkker blir å høres heilt vanlig ut, men hodet mitt førventa at dåkker høres ut som smurfa.

Kristian og mamma så rart på hverandre og begynte riktig nok å le.

Jeg lå en stund på siden slik bildet viser, og når jeg endret stilling ble det vanlig rett-opp-og-ned i senga. Selskapet mitt hadde vært å kjøpt litt greier på kiosken litt bortenfor sykehuset tidligere, og plutselig kom jeg på dette. Jeg krevde så Superchips og telefonen til Kristian. "Ka ska du med det?" spurte han, noe bekymret for sin nye telefon. "Facebook vel!" svarte jeg og ga verdens sleipeste glis. Der gikk jeg altså fra å være i fæle smerter med banning og konsentrert pust, til passelig fjern facebook-avhengig. Hvem sjekker facebook under en fødsel? Denne jenta, hvem ellers. Likevel, Kristian og mamma fikk seg en god latter der de så meg på fødesenga med potetgull i ene neven og telefonen i den andre.

 

 

Svigermor ringte mamma og lurte på hvordan ting gikk. Fin i formen som jeg var (trodde jeg), inviterte vi henne ned på sykehuset for en kopp kaffe. Riene kom fort som bare det, og lystgassen var veldig god å ha. Nesten litt for god. Jeg husker ærlig talt ikke mye av at svigermor var der, for jeg sovnet nemlig etter en ri. Hvordan klarer man egentlig å sovne midt oppi en fødsel? Joda, det er bare å holde lystgassen tett til munnen ikke bare gjennom rien, men enda litt lengre. Jaja, jeg var bare glad jeg fikk meg et par øyeblikks fred og ro. Litt oppsamling av krefter er aldri å forakte!

 

 

Jeg kviknet litt til, og hørte noen stemmer le i bakgrunnen, før svigermor spurte "Sovna du av?" Nei, gjorde jeg nå det? spurte jeg. Ganske så enig svarte alle tre nærmest i kor "Ja, det hørtes i hvertfall sånn ut", så lo de godt. Ikke at jeg tenkte så mye på det da, men jeg prøvde å bortforklare så godt jeg kunne. Jeg påsto jeg ikke hadde sovnet av, men skjønte fort jeg hadde nok snorket og avslørt meg. Jeg må le litt, for det er vel ikke alle som kan "skryte" av å ha snorket i løpet av fødselen.

 

Etter svigermor hadde dratt sovnet jeg atter en gang etter en stund. Plutselig var der en forferdelig ri som vekket meg, og nå måtte Kristian stå klar ved min side. Hånden hans turte jeg nesten ikke gi slipp på, men skulle jeg ha han til å massere ryggen måtte jeg pent slippe taket. Jordmoren viste han litt av det som kalles akupressur, noe som forøvrig er det beste jeg noen gang har opplevd av smertelindring! Etter jordmora hadde gått ut kjente jeg ubehag i korsrygg og mageregionen, og jeg trodde jaggu jeg hadde spist dårlig fisk. Magen slo seg helt vrang, og jeg nærmest løp på toalettet. Jeg hadde jaget Kristian ut av rommet, for jeg ønsket once again ikke at han skulle høre meg gjøre nummer to. Jeg trodde logisk nok at ikke klystéret hadde gjort sitt med meg, og at stoffet enda lekte med kroppen min.

 

Dette går ikke, tenkte meg, og ropte på mamma som satt på fødestuen og ventet. Mamma kom stormende inn og lurte på hva alt "oppstyret" var for. Ærlig talt, jeg tror de direkte ordene var "Æ har så løst å drit, men æ får fan ikje tell! Æ har så ondt i magen, å rien gjør det bære verre, men æ vil så satans på do! Mamma, det gjør ondt!" Tårene presset på, og jeg ante ikke mine arme råd over hva jeg kunne gjøre. Mamma dro meg vekk fra toalettet og ropte tilbake, med et halvskjult smil, "Du sett dæ fan ikje ned, stå her å vent!" Så løp hun ut av badet og inn på kontoret der jordmora sto. Jeg hørte i det fjerne at mamma sa til jordmora at jeg trodde jeg måtte på do, at jeg hadde vondt og at hun måtte komme med en gang.

 

Jeg ble geleidet fra badet, noe jeg ikke satte all verdens pris på, og lagt i sengen. "Nu ska vi titta lite på dig här nede, okej?" Jeg tenkte ikke helt klart, jeg tror jeg var så satt ut av spill av alt som plutselig skjedde. "Nemmen! Här er det tio centimeters öpning! Du er snart klar för at burja pressa!"

Wait - what? Plutselig hadde jeg full åpning, og hadde fått den første pressrien! Den hadde riktig nok kommet ganske så luskende på meg som var helt uvitende, men det bragte en utrolig lettelse. Endelig begynte det å skje ting! 

 

Men vannet? Det hadde jo ikke gått enda! Joda, der begynte de å legge tilrette og hente instrumenter for å ta vannet. Vil det gjøre vondt? Det var min største bekymring. Jeg rakk ikke å bekymre meg noe særlig over det før jeg plutselig kjente et lite pop, og noe vått renne nedover innsiden av låret mitt. For en lykke, og lettelse! Likevel skulle ikke lettelsen være langvarig. Før jeg visste ordet av det var det i gang. Jordmor og barnepleier holdt i hver sin fot og forklarte hvordan jeg skulle takle pressriene. Når jeg kjente rien komme skulle jeg trekke 4-5 dype drag av lystgassen, og så presse så hardt jeg kunne. Når jeg skulle presse, jo det sa kroppen selv veldig fint i fra om. En helt ubeskrivelig følelse! Rien startet i magen, og var plutselig langt nede og midt i bekkenet. Noe dyttet på fra innsiden, og plutselig var ikke riene det vondeste lengre. Jeg lå nå på siden, med en fot nede og en oppetter en stakkars barnepleier. "Vær så snill, hold den helvettes foten oppe!" Alle øyne var på meg, jeg hadde det vondt, men likevel følte jeg meg pliktet til å si vær så snill. Smertene var så intense at jeg ikke kunne prate ordentlig, stemmen var helt forvrengt. Jeg syns selv jeg hørtes ut som en wookie (vet du ikke hva det er, her er link). Stemmen min var grusom, og jeg klarte ikke holde tilbake noe. Jeg skrek, ikke tårer, men kall det gjerne roping. Jeg var forberedt på at det skulle gjøre vondt, bare ikke så jævla vondt.

 

Vi ser hodet! sa jordmora til meg, og jeg aner rett og slett ikke hva jeg følte da. Lettelse, men samtidig vantro. Pressrien gav seg, og jeg kjente noe skli opp igjen. Skjønte jeg det ikke! Så forklarte de det at det var slik at Nuppa jobbet seg sakte, men sikkert nedover. Hun ville skli litt opp igjen, men så presser lenger og lenger ut, til hun til slutt var ute. Det kjentes bedre enn det ville vises, det var så klart ikke slik at hodet var halvveis ute og så *shlopp* fór det inn igjen. Jeg ble skuffet, faktisk.

 

En ny pressrie kom, jeg supet i meg lystgass, slapp når jeg skulle presse, og igjen kjente jeg noe komme nedover. Jeg ropte igjen, mye. Jeg syns det var rart mamma og Kristian ikke ba meg holde kjeft. Huff, stakkars Kristian, jeg klemte hånden hans uten å tenke på det en gang. Han var så tapper, sa ikke et ord, men sto stand by og hold hånden min. Så kjente jeg det, noe sklei opp igjen. "Nei, ikje sei at hode sklei opp igjen!" Jeg følte skuffelsen lyse i øynene mine, og jeg var oppgitt. Jeg følte at jeg ikke strakk til, at uansett hvor mye jeg presset, var det ikke nok. Likevel, jeg nektet å gråte.

 

Jordmor sa til meg at hun ønsket jeg skulle prøve en annen stilling. Dette var jeg veldig, veldig skeptisk til. Jeg følte at jeg var trygg når jeg lå på siden, med et bein opp. Det gikk jo forsåvidt greit, det sa jordmor også, det var bare det at hun syns det så helt for jævlig ut å ligge slik jeg gjorde, hun hadde nemlig aldri sett noen presse i den stillingen. Jeg blånektet i grunn for å prøve noe annet, men mamma sa betryggende at kanskje jeg skulle stole på jordmora, at hun visste hva som var best. Ok, la gå. Kanskje svenska visste noe jeg ikke gjorde. Stillingen hun skulle ha meg i var på alle fire, på en måte hengende over sengeryggen. Sengen var nå reist opp slik at jeg kunne henge meg over den, holde meg fast, og etter rien slappe av.

 

Fra det øyeblikket av sa jeg til meg selv at jeg skulle stole på svensker from that day on! Det var rett og slett befriende å presse i den stillingen! Nå kom øyeblikket da jeg ble bedt om å roe stemmebruken. Man bruker krefter som man egentlig trenger til pressingen, og man roper samtidig som man presser. Det lærte jeg også fort. Det var vanskelig å holde kjeft, når hvert et fiber i kroppen ber deg skrike i smerte. Likevel, det tok 7 pressrier totalt, så var hodet ute. Da hodet var på tur ut var det strengt tatt en mer horribel følelse enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Innvendig har man hatt tid til å forberede seg for dette lille mennesket som skal passere, men åpningen utenpå har ikke hatt noe forberedelse. Det kjentes i all grusomhet ut som jeg ble brent nedentil med ti lightere. Jeg kjente i grunn ikke hud strekke seg, men heller det som presset i mot og tynnet ut huden, noe som resulterte i en brennende følelse.

 

"Åh, se på håret!" ropte plutselig mamma, som sto som ivrig fotograf og faktisk fikk med seg hele sekvensen. "Pusha én gång till, så slappa av. Ta det lugnt!" Jeg gjorde som svenska sa, slappet av, og kunne kjenne noe stikke ut av meg. Nå måtte kroppen bare jobbe på egenhånd, og plutselig sklei det igjen. Denne gangen ut!

 

Klokken var 18:46

Rommet ble fylt av et stort vræl, fra en liten kropp. Mamma jublet, jeg ante ikke riktig hva som nettopp hadde skjedd, jeg så på Kristian og han var målløs. Jeg fikk beskjed om å sette meg bak på kne, og verdens vakreste skapning åpenbarte seg på sengen nedfor meg. Mellom knærne mine lå datteren min. Verdens mykeste hud, vakreste munn, søteste nese, og helt mørke blå øyne. Ord strakk ikke til da, og de gjør det ikke nå heller.

 

 

 

De tullet henne inn i håndduk og teppe, kledde på henne en lue, og la henne ved mitt bryst. Det tok under et minutt, og hun sluttet å gråte med ett. Helt utrolig, nærmest ubeskrivelig. Hvordan kunne dette lille menneske gjenkjenne, finne trygghet og varme hos meg? Hun hadde jo bare vært inni meg, aldri sett meg! Hun vi hadde ventet så lenge på var plutselig her, og hun kjente mamsen sin med en gang. Lille vidunder, du gjorde meg målløs, så full av respekt, forundelse og kjærlighet. 

 

 

Smertene ble plutselig ubetydelig, for nå satt vi igjen med verdens beste gave.

Datteren vår, lille Nuppa. Vår nydelige Tina ♥